Salangen-Nyheter

Tips: 957 900 86
tips@salangen-nyheter.com
Lørdag 21. april 2018

  • lørdag10°C
  • søndag7°C
  • mandag9°C
Salangen:
https://www.Autodoc.Co.No
fiskehistoriebig
Mens flertallet av naturglade nordmenn om høsten er travelt opptatt med å sanke sopp og bær, eller sanke ammunisjon og sprit til den etterlengtede jaktsesongen, farter undertegnede rundt på jakt etter årets siste fiskeopplevelse.

En fiskehistorie på årets siste dag:

Høst-idyll ved røyevann

SJØVEGAN: Mens flertallet av naturglade nordmenn om høsten er travelt opptatt med å sanke sopp og bær, eller sanke ammunisjon og sprit til den etterlengtede jaktsesongen, farter undertegnede rundt på jakt etter årets siste fiskeopplevelse.



Dette er en historie fra en av mine siste fisketurer fra høsten som var. Hver høst har jeg som tradisjon å besøke et spesielt vann. I år ble turen forholdsvis sen, men alikevell ble sekken pakket med min kjære Ophelia, en rolig stang på åtte og en halv fot i klasse #3, samt ei Hardy snelle, en termos med sterk kaffe og en herlig nistepakke, før jeg andre uka i september tok den årlige turen. Jeg hadde sett frem til denne dagen nesten hele sommeren, selv om fisken er relativt små, byr dette vannet på stadig nye overaskelser i fantastiske omgivelser. En av grunnene at denne turen betyr så mye for meg er den flotte naturen innover dalen, men hovedgrunnen er nok at vannet huser en god stamme med feite, spreke røyer. Det å skjønne seg på fiskens psykologi og å knekke dens koder er ikke gjort i en fei, men etter en lang sesong med det mer krevende imitasjonsfisket etter heller kresen ørret, harr og røye med eksakte imitasjonsfluer er denne turen en perfekt avkobling og en mulighet til å reflektere over nye erfaringer og å lære noe av det man har erfart.


Ankomsten
Den siste kilometeren før vannet er i ganske åpent terreng med både myr, berg og spredt bjørkeskog. Dette er lett terreng å gå i, men jeg tok meg god tid for å nyte landskapet og den friske høstlufta. Vel fremme ved vannet listet jeg meg rolig ut på en liten odde, hvor jeg satte meg ned for å speide etter vak mens jeg rigget stanga og tok en kjeft kaffe. Rundt omkring på vannet kunne jeg se noen vak. Mest sansynlig var det fjærmygg som klekket, men for å være på den sikre siden listet jeg meg ned til vannkanten for å få et endelig svar. Det var lite å se på filmen, men til slutt fant jeg en svart flue som lå å kavet på vannfilmen. Dette var ingen fjærmygg, men et landinsekt. Min entomologiske kunnskap om disse fluene er noe begrenset, men den hadde en svart feit kropp, to blanke vinger og var circa syv-åtte millimeter lang.  

ARTIKKELBILDE 1.jpg
Turen opp er en opplevelse i seg selv i det flotte høstværet.


I den ene flueboksen hadde jeg en egen-komponert liten sak som ikke var så alt for ulik den som lå å kavet i vannet. Jeg festet på fortommen en god meter med 0.12 fortom-spiss og knøt på den lille svarte fluen. På nordsiden av odden hadde jeg sett et par vak som jeg mistenkte for å være fra en pen fisk. Røya er en elegant og dannet fisk, og selv om vakene fremstår små og bedagelige, kan det likevel være fra en stor fisk. Forsiktig lurte jeg meg mot vannkanten på nordsiden av odden. Det tok ikke lang tid før fisken vaket igjen, jeg trakk ut snøre fra snella og kastet, flua og snøret ladet mykt som en kattepote rett til venstre for vaket, pulsen steg, men jeg var allikevel rolig. Ville jeg klare å lure fisken på første kastet?.


Første kast
Etter noen nervepirrende sekunder så jeg en snute som steg rolig opp av vannet, og i samme øyeblikk forsvant både snuten og flua fra vannoverflaten. Jeg strammer rolig til, å kjente at det var motstand, fast fisk. Fisken ville ned mot dypet, men jeg holdt lina stram mens jeg sveivet inn bukta og fikk den direkte på den trofaste Hardy Featherweight snella mi. Det var ingen tvil om at fisken var sprek, men jeg valgte å kjøre den ekstra hardt for å ikke slite den ut rett før gytingen. Jeg snellet fisken til meg og håvet den omgående, den var mindre enn jeg trodde, men du verden så feit.

ARTIKKELBILDE 2.jpg
Det var knapt en halvkilosfisk, men kondisjonen var imponerende.


Jeg beundret fisken, den var 35 centimeter lang, like brei som den var tykk, og tett på halvkiloen. Forsiktig løftet jeg den opp av håven og fikk fotografert eksemplaret før jeg satt den ut igjen. Fornøyd med starten på turen, jeg satte meg ned i lyngen der ved vannkanten og tente en sigarett. 


Med Gammarus i elvekjeften
Jeg gikk tilbake å hentet sekken, og tok fatt på neste lureplass. Jeg fulgte vannet motsols mot der bekken renner inn i vannet, det var her jeg noen år tidligere mistet både fisk og flue etter en lengre kamp med en kjempe. Der jeg satt på kne ute på myrkanten mimret jeg tilbake på nevnte episode mens jeg tørket flua og speidet etter vak. Tiden gikk uten at jeg så noe som helst tegn til fisk. Av erfaring visste jeg at det sto fisk utenfor elvekjeften så og si bestandig, men i fravære av vakende fisk måtte jeg legge om stratergien. Jeg fomlet frem nymfeboksen fra fiskebaggen og fant frem en enkel og lett fortynget Gammarus imitasjon. 

ARTIKKELBILDE 3.jpg
- Gammarus lacustris er latin og er den vitenskapelige betegnelsen på marflo. 


Jeg gjorde et langt kast diagonalt med strømmen og hand-twistet det lille krepsdyr-bedraget mitt rolig over strømmen, det minnet veldig mye om sjøørretfiske man bedriver på vårparten mens enda elver og vann er enten i flom eller islagte. Første kastet bar ingen fisk, heller ikke neste, eller neste deretter, jeg måtte nok forandre teknikk. Fra fiskebaggen lirket jeg ut nymfeboksen igjen og fant frem en litt tyngre variant, den var ganske slurvete bundet, men den var akkurat passe bustete og hadde de rette fargene. 


"Trua på flua"
Etter fluebytte kastet jeg på nytt, denne gangen lot jeg flua synke litt før jeg begynte inntrekkingen, dog uten resultater. Andre kast og tredie kast var igjen uten merkbare resultater, men på fjerde kastet var det fast fisk, den kunne ikke vært mer enn kanskje ett hekto. Jeg satte fisken ut igjen og gjorde ett nytt kast. I løpet av 10 minutter fikk jeg fire røyer, den største på kanskje 250 gram. Jeg innså at de større fiskene hadde forlatt det drivende matfatet utenfor innløpet. Jeg tok på meg sekken og ruslet videre.

Været var utrolig fint og det var så og si vindstille. Jeg hadde fisket meg rundt halve vannet og prøvd omlag et dusin fluer, de fleste av dem var tørrfluer. Det var enda noen sporadiske vak omkring på vannet, men det ble stadig færre av de. Jeg gikk å satte meg oppe på et lite berg får å ta en kopp kaffe og en matbit. Mens jeg satt der på berget la jeg merke til noen hvite streker som jeg dro kjensel på, det var en røye som sakte drev forbi. Vannet var så klart at det så nesten ut som om fisken svede i løse luften. Jeg ble sittende en stund å se på den, før jeg la fra meg brødskiva og kaffekoppen, å huket tak i stanga.

Jeg lurte meg ned fra berget og frem til vannkanten, jeg kunne tydelig se røya som svømte frem og tilbake rett forran meg. Jeg la ut et kort og presist kast, men fisken bare fortsatte å svømme rundt som før. Jeg gjorde et nytt kast, denne gangen dro jeg bevisst til når snøre hadde strekt seg slik at flua fikk en hardere landing. Med ett røya merker uroen på vannet der flua landet, skjøt den fart fra dypet, tar sikte på flua og på et bedagelig vis sugde i seg tørrfluen min. Tilsalget var perfekt, fisken rullet og plasket i overflaten et lite sekund før den føyk utover mot dypet, gyte-instinktet og det svale høstvannet må ha gitt fisken superkrefter, det hylte i Hardy-snella i det den føyk utover, men jeg lot meg ikke rive med så lenge før jeg satte hardt mot hardt, og fikk halt sjønnheten inn i håven min. Jeg trodde den var mye større, men den var bare hakket større enn den første jeg fikk.

ARTIKKELBIDE 4.jpg
Årets siste røye viste spreke farger og flott kondisjon. 

Etter jeg hadde målt fisken og satt den ut igjen, gikk jeg tilbake til berget hvor kaffen og brødblinksen ventet. Det var ren idyll å bare sitte der å nyte stillheten. Stillheten var ubeskrivelig, jeg kunne høre trosten som satt seg i en buske femti meter unna, jeg kunne høre ravnene skrike rundt klippene i fjellet, jeg kunne høre lemmen rasle i lyngen en eller annen plass langt bak meg, jeg følte meg fri og i ett med naturen. Det sluttet gradvis å vake, tilslutt lå vannet som et speil mot fjellet og himmelen, jeg ble bare sittende der og lot høst-idyllen synke inn i sjela helt til mørket begynte å falle på.

 

ARTIKKELBILDE 5.jpg
- Jeg ble bare sittende der og lot høst-idyllen synke inn...


Epiolog
Jeg tenkte tilbake på dagens fangs, prøvde å analysere, finne svar og å kanskje knekke noen koder. Selv om de store fiskene ikke var særlig store, sammenlingnet med hva som finns i Indre-Troms og Finnmark, var de to største jeg fikk i det man kan kalle brukbar størrelse for dette vannet, men hvorfor var det da at de tok på enten første eller andre kastet, mens de små var så kresne på hvor tung flua var, skulle det ikke være motsatt? Joda, men rett før gytetiden forandrer fisken personlighet, de er mer aggressive og dermed mer lettlurte enn de små som enda ikke er mentalt påvirket av kjønnsdrifter, men kan svaret virkelig være så enkelt?.

Til nyhetsarkivet
Tips en venn


Hva skjer i Salangen

Søk i våre sider