Mens politikerene introduserer seg selv og sine respektive partier ble nullkonsesjonen og dens effekt på boforholdene og befolkningen i Gratangen rørt ved flere ganger. Steen A. Linde (GTL) mener at nullkonsesjonen ikke har gjort noe positivt for Gratangen, og det er mye av det samme blant de andre politikerene.


Ønsket å arve hus
Under spørsmål til de politiske debattantene stiller Helga Martinsen med en lengre kommentar om da hun ønsket å arve barndomshjemmet i Gratangen, som hennes far hadde bygd. — Jeg har bestandig vært stolt over å være fra Gratangen og bygda, sier hun, og forklarer at hun har bodd de siste 30 årene i Harstad hvor hun har jobb og familie, men vært mye i Gratangen de siste årene for å følge opp foreldrene. — Pappa døde for tre år siden, og hans ønske var at jeg skulle overta det huset som han hadde bygd, at det huset skulle videre i familien, fortsetter Martinsen. 


Trodde ingen kunne ta barndomshjemmet
Martinsen forklarer at hun visste at det var bopliktig i Gratangen, men hun trodde det betydde at folk ikke kunne kjøpe hus uten å bosette seg. — Jeg trodde aldri at noen skulle komme for å ta fra meg barndomshjemmet mitt som pappa hadde bygd, sier hun. 


Fikk brev i postkassen
Ett år etter at Martinsens far døde så hun et tydelig forfall i huset, et typisk femtitallshus, som de fleste andre hus i Gratangen, og satte i gang et restaureringsprosjekt. — Da begynner det å gå opp for meg når folk begynner å prikke i meg: Har dere fått lov til det? sier Martinsen, og fortsetter: — Men jeg tenkte jo at ingen for lov til å ta fra meg huset, så kom det, jeg begynner neste å skjelve i beina her, så kom plutselig brevet i postkassen i Harstad. Hun forklarer videre at brevet uttrykket et ønske om at, hvis hun ikke flyttet tilbake til huset i Gratangen, var det ønskelig at det ble solgt. 


Følte at hun ikke var gratangsværing lengre
I en alder av 53 år sier hun at hun for første gang skjønte at hun ikke var gratangsværing lengre, og tror at nullkonsesjonen ikke er det beste for kommunen. Hun fikk tilbud om å bo i Harstad men bli skattet i Gratangen, men føler at ingen kan pålegge henne å gjøre dette. — Og det eneste jeg vil er å beholde min hjemgård som pappa ville at jeg skulle beholde videre, som han selv har bygd, avslutter hun.